Alene i ensomheten

Jeg er så fryktelig tiltaksløs om dagene. Jeg står opp, lever og legger meg igjen, dag etter dag. Jeg har utrolig mange gode mennesker i livet mitt, men velger likevel og fokusere på ensomheten som kommer om kvelden, da jeg egentlig skulle ha sittet i armkroken til Patrick og sett film til langt på natt. Sannheten er at jeg savner Patrick veldig, hver eneste dag! Om jeg angrer på at jeg flyttet tilbake til Norge? Nei.. Likevel angrer jeg på at vi ikke fikk det til å fungere mellom oss. Jeg skulle ønske vi kunne spole 2 år tilbake i tid og bare bli der, da alt var perfekt, bekymringsfritt og fult av elleville sommerfugler i magen. Da vi kjørte tur i timesvis hver natt og bare nøt hverandres selskap fult ut. Før ting skar seg, før sjalusien, før kranglingen. Jeg skulle ønske Norge og England var litt nermere hverandre sånn at jeg kunne sett han, snakket skikkelig med han, fungert sammen med han. Jeg skulle ønske vi kunne være venner på skikkelig, ikke bare på liksom over facebook. Jeg skulle ønske jeg var kjæresten hans, samtidig som jeg ønsker å komme videre i livet. Jeg er fanget i mellom der ett sted, og finner ikke veien ut. Jeg føler meg alene og utrygg, og jeg føler jeg mangler en stor del av meg selv. Jeg vil finne meg selv igjen, jeg vet bare ikke hvor jeg skal lete. Når man deler hele seg med en person i 2 år blir man nedbrutt og splittet når man først blir alene. Det burde være enkelt å finne seg selv, være glad i seg selv og stole på seg selv når man kun har en person å tenke på, men det er alt annet enn enkelt. Det er slitsom, og som sagt, veldig ensomt.