Jeg sliter med søvnen for tiden. De siste kveldene har jeg ikke sovnet før langt på natt, noe som er slitsomt når jeg må stå opp klokken seks dagen etter. Tankene kverner og ender alltid opp samme sted; dagen da Gøran døde. Jeg går gjennom det grundig, husker hver eneste detalj som om jeg står på utsiden og ser alt i sakte film. Jeg har akuratt bedt pappa ringe meg opp igjen, da jeg så han hadde ringt meg to ganger uten å få svar. Jeg er på vei ned trappen på Kvadrat, rett utenfor H&M, og pappa ringer igjen.
"Hei det er Christina, du hadde ringt?"
"Ja"
*pause*
*
*
*
*
*
*
"Gøran er død."
"Hva?"
"Ja..."
"Men...!!"
Så la jeg på.
Løp inn på personalrommet med én eneste tanke i hodet; jeg måtte ut til pappa. Så begynte jeg å gråte. Hyle. Brøle. Hikste. Lungene mine vrengte seg da jeg gråt, magen snudde seg opp ned og hjernen koblet ut. Ingenting kjentes virkelig. Jeg ble kvalm, men visste ikke helt hvorfor. Gøran var død, men hva innebar det? Hva skulle skje nå? Hva hadde egentlig skjedd?
Det har gått neste åtte måneder siden Gøran tok sitt eget liv, men det har enda ikke gått opp for meg slik jeg en dag håper det kommer til å gjøre. Det er slitsomt å hver eneste dag måtte gjøre seg selv oppmerksom på at din egen storebror er død. For jeg skjønner enda ikke hva det innebærer. Jeg forstår fremdeles ikke at jeg ikke får se han igjen. Tanken på at jeg aldri mer får snakke med han skremmer meg fordi jeg vet hva ordene betyr, jeg forstår bare ikke hvordan det er mulig.
Hjertet gjør vondt og hodet mitt er utslitt. Jeg har levd slik i snart åtte måneder. Tenk på alle årene jeg har igjen...
Inspirasjonsfavoritt: Thea Ukkestad
2 dager siden
4 kommentarer fra mennesker som er verdige livet:
christina....vennen <3
ingen fortjene å mista någen.. det komme alltid te å ligga tanka bag, me tenk hvis eller ka om?
me di tankane må bare leggas på hullå, å heller tenka på minnen... å at du e heldige så har de i d heila tatt...
le av d så va løye å bare rista på hv av d så va d som va "lamt"
for du komme te å møda han ijen.. trust me..å den tanken e d einate så hjelpe!
den tanken gjør at dagane bler enklere og enklere..
å te slutt så smile du av tanken om han, for du va så inderlig heldige av å ha han i live ditt
Du er sterk Christina. Jeg heier på deg!
<3
jeg drømmer fremdeles om jan einar. at han kommer inn i stua på en julaften etter å ha vært av sted på tur med motorsykkelen og endelig har kommet hjem. hater å våkne opp etter de drømmen og huske at det ikke er sant.det er over tretten år siden nå.
trist at du ikke får sove, men det betyr at du var glad i broren din.
det kommer aldri til å gå vekk.
bare ta en dag av gangen så går det nok bra. det skal ikke gå over så fort.
kos deg så mye du kan i jula så håper jeg at vi får mulighet til å treffes når du kommer hjem til neste år.
glad i deg lille vennen.
tor egil
Hei Christina.
Nesten ikke mulig å sette seg inn i hvordan du har det uten å ha opplevd det selv...
Har jobbet med flere som har vært i lignende situasjoner og føler for å skrive litt. Håper det er ok.
Den sorgen du kjenner prøver å si deg noe. Ofte flere ting, f. eks.:
- tillat deg å være trist, sørge, gråte og være fortvilet. Sorgen går ikke over 'av seg selv'.
- lag deg noen gode minner - kanskje fotoalbum eller noe sånt. Du har kanskje gjort dette allerede.
- aksepter at han er borte. Kanskje det aller vanskeligste...
- be noen om hjelp, trøst og støtte. Kanskje det du nettopp har gjort her på bloggen din...?
- Begynn (eller fortsett) å forme livet ditt uten han du har mistet....
Lykke til!
Legg inn en kommentar